Jeg har ledet Helsedirektoratets fagråd for sosial ulikhet i helse og sitter i det regjeringsoppnevnte By- og levekårsutvalget, som arbeider med levekårs- og integreringsutfordringer i byområder. Jeg har forsket på velferdssamfunnets utfordringer, med fokus på levekår og inkluderingsproblematikk, polariseringstendenser og konsekvenser av "utenforskap".
Jeg holder ulike foredrag som gir en god oversikt over tema "sosial ulikhet i helse og levekår", utfordringene med sosiale ulikheter, hva forskningen viser og mulige tiltak og virkemidler i politikkutforming.
Mine foredrag:
Sosial ulikhet i helse og levekår
Et sentralt spørsmål er om vi er på vei mot en ny type sorteringssamfunn der helse og utdanning i langt større grad enn tidligere fungerer som en køordner i arbeidslivet – og de med dårlig helse eller dårlige skoleforutsetninger havner sist i køen, og hvordan er det med innvandrerne i denne sammenheng?
Foredragene forteller noe om utbredelsen av sosial ulikhet, årsakene til sosial ulikhet, konsekvenser av sosial ulikhet og relevante strategier og tiltak for å redusere sosial ulikhet.
Bekymringene handler om at unge ukvalifiserte ikke slipper inn på arbeidsmarkedet. Voksne ufaglærte støtes ut før pensjonsalder. Det er markante sammenhengene mellom lav utdanning og utstrakt bruk av sosiale tjenester, dårlig helse og svak posisjon på arbeidsmarkedet. Nedleggelser, omstillinger, muligheter for nytt arbeid er svakt for personer uten utdanning. Ungdom som faller ut av vgs. finner en plass i arbeidslivet, men som voksne strever de med å beholde den pga omstillinger, innskrenkninger, konkurser eller helseproblemer. Utdanningsreformene har forsøkt å redusere utdanningsforskjeller mellom kjønn, bosted og sosial bakgrunn. Å ruste opp ungdom og utsatte arbeidssøkere med formell kvalifisering er fortsatt et sentralt politisk virkemiddel. Myndighetene har lykkes i en overgang fra eliteutdanning til masseutdanning, men betydningen av utdanning har gått fra et privilegium for de få, via en mulighet (for de mange) til en dyd av nødvendighet (for alle).
Det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker god helse og gode liv i hele befolkningen, uavhengig av sosial bakgrunn, språklige og kulturelle forutsetninger og landbakgrunn. Derfor er det viktig å følge med på levekårsutfordringene og legge til rette for likeverdige helse- og omsorgstjenester til alle.
Opphopning av levekårsutfordringer i områder i og rundt de store byene er en utfordring i en rekke land i Europa. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i disse områdene. Også i Norge ser vi tendenser til en slik utvikling, selv om bildet ikke er entydig. Hvordan kan bosted og nabolag fremme eller hemme alle barn og unges utvikling og muligheter i livet? Hvilke konsekvenser kan geografisk opphopning av levekårsutfordringer og «bostedssegregering» eller «bokonsentrasjon» ha? Hvordan påvirker sosial ulikhet tilliten og samhørigheten i det norske samfunnet?
