Mine foredrag:
Privilegerte kvinner i musikklivet på 1700-tallet
Stadsmusikantordningen ble innført i Norge på begynnelsen av 1600-tallet og varte fram til 1800. Også kvinner kunne bekle et stadsmusikantembete, et forhold som ofte er utelatt i musikkhistorien. Det var to måter å erverve det på. Den ene var at ektemannen søkte om suksesjon, det vil si overtakelse og etterfølgelse for hustruen mens han selv fortsatt var i live. Den andre var at enken etter stadsmusikanten selv søkte kongen om å få overta. I Norge er det eksempler på begge deler. Kvinner kunne altså få adgang til et embete med sterk maskulin dominans og klare krav til svennebrev. Hvordan kan det ha seg at kvinnene kom i denne posisjonen uten å være faglærte musikanter? Antagelig kom kvinnene fra musikantfamilier, men spilte de selv? Eller dreide det seg først og fremst om å administrere tjenesten?
Rævestræger og Skiælmstøkker: Kulturell motstand og rivalisering i musikklivet på 1700-tallet
Motstand mot lover og påbud fra styresmaktene kom til uttrykk på mange måter i allmuen. Den kom til uttrykk både som uvilje folk la for dagen, gjerne kalt hverdagsmotstand, men også i mer åpne ytringer, noen ganger gjennom aksjoner, kalt bondemotstand. Reaksjonen mot privilegiesystemet kan kalles kulturell motstand. Stadsmusikantene representerte «øvrigheta», og bøndene ble påtvunget musikken deres enten de likte den eller ikke. Når stadsmusikanten og hans folk ubedt ankom et bryllupsgilde, var det en invadering i bøndenes livsverden. Det måtte vekke reaksjoner, og motstanden kom til uttrykk gjennom et repertoar av opposisjonelle praksiser.